The New Year was kick-started by a historic event when the Obama-administration on January 6th decided to change FBIs definition of rape. The definition, which has been unchanged since 1929, has caused a tremendous under reporting of rape. The reason is that rape until then was narrowly defined as “the carnal knowledge of [raping] a female forcibly and against her will”. In practice, a definition like that outnumbers rape committed against men, forced oral or anal intercourse and sex obtained with lack of consent and a considerable amount of use of violence and force.

In social media, people expressed happiness when it became clear that the eight months long campaign “Rape is Rape” led by Ms. Majority Foundation and Ms. Magazine, finally gave results. American feminists have fought a long and tiresome battle on behalf of rape victims many consider second-class. Among those is one of Ms. Magazine’s female readers – we can call her «Lucy» - who was raped anally by a friend with whom she had previously had a sexual relationship. She got badly injured during the assault and sought medical care. However, when the case went public, no help was to be obtained neither from the university where she studied, nor the legal system. An Assistant District Attorney (DA) told her not to press charges. The DA also claimed that cases like that would not be considered “rape” because it was anal, and that they would be lucky if they even succeeded in charging him with a misdemeanor.

According to Human Rights Watch (2001), more than 140.000 inmates in American prisons have been raped, many of them are men. Rape is used to discipline and demarcates a person’s position within the hierarchy. For some entering into sexual relations with other inmates and prison guards, becomes a strategy of sheer survival. In the U.S, there is close to impunity for crimes like this. They do not figure in the statistics – hence they too become invisible in the public conscience.

Today many states have a penal code where coerced anal and oral sex is considered to be rape, but «Lucy’s» case is evident of the signaling power behind FBIs definition. Inasmuch as definitions carries with them norms and values, they too draw the boundaries between worthy and unworthy victims.

It is a pleasure to see that President Obama and FBI Director Robert Mueller have taken these steps and showed that it is indeed possible to change outdated convictions about sexuality and violence. However, the U.S is still among the few UN member states that have failed to ratify The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (CEDAW) and its optional protocol. There is a long way to go before American men and women who are exposed to gender based violence will get justice.

Published in the column «Radical Voices» in the Norwegian newspaper Dagsavisen on January 20th 2012.

Det nye året ble kickstartet av en historisk begivenhet da Obama-administrasjonen den 6. januar besluttet å endre FBIs definisjon av voldtekt. Definisjonen har stått uendret siden 1929 og har vært årsak til en voldsom underrapportering av voldtekt. Grunnen er at voldtekt fram til da bare var definert som «tvungen voldtekt av en kvinne mot hennes vilje».  Med en slik snever definisjon faller mange seksuelle overgrep ut av regnestykket, for eksempel voldtekt av menn, tvungen oral- og analsex, samt voldtekter der det ikke brukes mye vold.

Det var jubel i sosiale medier da det ble klart at Ms. Majority Foundation og Ms. Magazines åtte måneder lange kampanje «Rape is rape» endelig hadde gitt resultater. Amerikanske feminister har ført en lang og seig kamp for å få anerkjent ofre som mange betrakter som annenrangs. Blant dem er en av Ms. Magazines kvinnelige lesere – vi kan kalle henne «Lucy» – som ble voldtatt analt av en kompis hun tidligere hadde hatt et seksuelt forhold til. Hun fikk sterke blødninger og oppsøkte medisinsk hjelp. Da saken ble kjent, var det ingen hjelp å få, verken på universitetet eller i rettssystemet. «Lucy» fikk beskjed fra den offentlige påtalemyndighet i delstaten om at tvungen analsex ikke ga grunnlag for å reise siktelse for voldtekt.

Ifølge Human Rights Watch (2001) er mer enn 140.000 fanger i amerikanske fengsler blitt voldtatt, mange av dem menn. Voldtekt blir brukt til å avstraffe og markere hvor i hierarkiet man hører hjemme. For noen er det en ren og skjær overlevelsesstrategi å inngå i seksuelle relasjoner med medfanger eller fangevoktere. I USA er det tilnærmet straffrihet for den typen forbrytelser. De synes ikke i statistikken – ergo forblir de usynlige i den kollektive bevisstheten.

I dag har mange delstater en lovgivning der tvungen anal- eller oralsex regnes som voldtekt, men «Lucys» sak viser hvordan den strafferettslige definisjonen fra FBI er normdannende og påvirker utformingen av straffelovgivningen. Definisjoner skiller mellom verdige og uverdige ofre, helt enkelt.

Det er gledelig at president Obama og FBI-direktør Robert Mueller har snudd og med dette vist at utdaterte oppfatninger av seksualitet og vold kan endres. Men fremdeles har ikke USA ratifisert FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll. Det er fremdeles lang vei igjen før amerikanske menn og kvinner som utsettes for kjønnsbasert vold får rettferdighet.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 20. januar 2012.

Jula er hjertenes tid. Vi samler våre kjære og tenner lys i mørket. Vi snuser inn duften fra granen i stua når vi tar hverandre i hendene og synger de sangene vi har sunget i alle år. De sangene foreldrene våre har lært oss og som vi gir videre til våre egne barn. Jula er en arena for overlevering av tradisjoner.

Ingen tradisjoner uten kjønnsroller. I min barndoms danske jul sang vi alltid «Højt fra træets grønne top». Sangens siste vers går slik: «Børn, nu er jeg bleven træt og I får ej mere. Moder er i køkkenet, nu skal hun traktere. Derfor får hun denne pung, løft engang, hvor den er tung! Julen varer længe, koster mange penge.»

Jeg husker hvordan familien kastet takknemlige blikk til både mormor og mamma for deres gjeve innsats på kjøkkenet. Og hvor slitne de var. Uten at noen stilte spørsmål ved hvorfor kjønnsrollemønstrene fra Peter Fabers sang fra 1848 strakte seg langt inn på 1980-tallet, til og med i sekstiåtternes feministiske og anti-kapitalistiske stuer. Det var bare sånn det var.

Til mennenes forsvar må det sies at de faktisk ikke fikk slippe til på kjøkkenet heller. Det var utenkelig å delegere ansvaret for sausen, for å si det sånn. Bare mor visste hvilke doser kanel og nellik som skulle i pepperkakene. Jula var eksklusivt kvinnenes arena for å iscenesette seg selv som dedikerte familiemennesker med stålkontroll. Oh, hellige morskap.

Nå til dags har matlaging fått hakket høyere status, så det er vel ikke utenkelig at far i høyere grad får slippe til – i det minste i assistentrollen hvor han utstyres av mor med lister over ditt og datt.

Lykkeforskning støtter det anekdotiske bevis. Et søk på «gender roles and christmas» på Google Scholar resulterer i 1.990.000 treff. Ifølge Tim Kasser og Kennon Sheldon oppgir kvinner jevnt over å bli mer stressa av jula, mens eldre menn har det best. Aller best har de det som fyller jula med et religiøst eller anti-materialistisk innhold og de som har noen å være sammen med, uansett om de er menn eller kvinner.

Derfor må rådet fra en relativt ugudelig feminist bli: Hjelp hverandre og utfordre kjønnsrollene når de skaper stress for den ene parten. Ta vare på dem dere er glad i, og de som trenger det. Det koster ingenting og verdien varer lenger enn bare jula.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 23. desember 2011.

Den lovløsheten som preger mange land i krig og konflikt stopper ofte ikke selv om partene inngår formelle fredsavtaler. I Uganda, hvor jeg for tida oppholder meg, er den kjønnsbaserte volden fremdeles svært utstrakt, spesielt nord og øst i landet. Kvinnene som har båret fram barn som et resultat av krigsvoldtekter sliter med psykiske traumer og blir i noen tilfeller utstøtt fra samfunnene sine.

Om man i gjenoppbyggingen av helsetjenester i disse områdene ikke tenker kjønn inn i budsjettprosessene, ender man med en situasjon hvor halvparten av befolkningen diskrimineres fra full samfunnsdeltakelse på grunn av dårlig helse og kulturelle stigma. Et samfunn hvor menn og kvinner ikke lever i harmoni med hverandre er et skrøpelig samfunn. Den varige freden er ikke mulig å realisere uten et kjønnsperspektiv på utvikling av demokrati og ivaretakelse av sikkerhet.

Det er i dag 30 år siden kvinneaktivister første gang begynte å markere en internasjonal dag for å bekjempe vold mot kvinner. Siden er dagen blitt formelt anerkjent av FN og integrert med en global kampanje som tematiserer vold mot kvinner i tida fram til Menneskerettighetsdagen og fredsprisutdelingen den 10. desember. Årets tema handler om militarisering og om vold mot kvinner og jenter i og etter krig og konflikt.

Årets fredsprisvinnere Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman står alle som eksempler på den viktige rollen kvinner spiller i fredsprosesser og utviklingen av demokrati. På hver sin måte har de virkeliggjort intensjonene bak FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Johnson Sirleaf tok aktivt resolusjonen i bruk i gjenoppbyggingen av det krigsherjede Liberia, og har blant annet opprettet en spesialenhet i politiet som etterforsker seksualisert vold etter borgerkrigen i landet.

Det er imidlertid grunn til å stille seg kritisk til forståelsen av at årets fredspris er en «kvinnepris». Når FOKUS, Forum for kvinner og utviklingsspørsmål, og Norges Fredsråd i år arrangerer årets fakkeltog håper jeg lysene vil skinne til ære for de menneskerettighetsforkjemperne som gjennom sitt arbeid har gått i front og vist at kjønn og sikkerhet henger sammen og påvirker både kvinner og menn.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 25. november 2011.

Nå går det nesten ikke en dag uten at jeg åpner avisen og leser om en ny voldtekt. Allerede i år er det dobbelt så mange anmeldelser av overfallsvoldtekter som i fjor. Man blir sittende og undre: Smitter det? Hvem er disse mennene som uten forvarsel går løs på kvinner som ferdes ute nattetid? Hvordan får et menneske egentlig ideen om å tvinge seg til sex til å begynne med?

Slike spørsmål romsterer i hodet mitt mens jeg drikker morgenkaffen og skummer dagens avis, men dette ser ikke ut til å bry nyhetsredaksjonene nevneverdig. Deres fokus er for det meste på offeradferd. Onsdag hadde VG en artikkel hvor de intervjuet ledende bistandsadvokater som bistår voldtektsofre. Hovedbudskapet var at advokatene – alle kvinner – ikke går alene om kvelden. Artikkelen inneholdt dessuten alle de rådene jenter og kvinner alltid får: Ikke vær naiv. Ta forholdsregler. Ikke drikk deg for full. Advokatene føyer seg pent inn i rekken av autoritetspersoner som serverer velmenende råd om hva andre kvinner skal gjøre for å unngå voldtekt.

Det problematiske er at slike vinklinger snur oppmerksomheten bort fra mennene som voldtar og hvilke strukturelle tiltak man kan iverksette for å nå dem gjennom forebygging. De velmenende rådene etterlater et inntrykk av at kvinner kan og skal behandles som barn som ikke «vet bedre», at de ikke gjør hva de kan for å ta vare på seg selv. Samfunnsgeografisk forskning viser derimot at dette ikke er tilfelle. Kvinner og menn oppfatter og bruker det offentlige rommet svært forskjellig, og kvinner tar allerede mange forholdsregler. Det er en beleilig, men falsk trygghet å overlate så mye av ansvaret til potensielle ofre.

Den virkelig sårbare gruppen – altså de som begår den kriminelle handlingen – svever i det blå som en konstant x-faktor. I den grad de nevnes, er det med referanse til deres kulturelle bakgrunn, men det er nå engang slik at det er mennesker og ikke kulturer som voldtar. Hva vet vi om deres levekår og psykiske helse? Hvordan skal vi som samfunn få på plass et mottaks- og hjelpeapparat som hindrer at de begår overgrep?

Ensidig debatt kan føre til mangelfull politikk som ikke gir fullgode svar på den reelle frykten mange føler nå. Vi må stille andre spørsmål.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 28. oktober 2011.

På morgenkvisten den 22. september spente de ham fast til en briks. Så satte de tre forskjellige sprøyter med dødbringende gift. Klokken 05.08 norsk tid var Troy Davis død. Han ble nummer 52 i rekken av personer som er ofre for statsautorisert mord i delstaten Georgia siden 1983.

I 1991 ble Davis dømt for mordet på den hvite politimannen Mark MacPhail. Selv om flere vitner trakk forklaringene sine underveis og ble presset av politiet til å vitne mot Davis, avslo Høyesterett i mars hans appell. Det skjedde selv om det ikke fantes fysiske bevis som knyttet ham til åstedet, til tross for at dommer William T. Moore Jr. skal ha sagt at man ikke kan utelukke uskyld og saken i 12. time ble gjennomgått på nytt både av Georgias og USAs høyesterett.

Saken har engasjert en hel verden og er blant de mest høyprofilerte i nyere amerikansk rettshistorie. Troys egen advokat Thomas Ruffin kalte henrettelsen «legalisert lynsjing» og direktør for Amnesty International USA, Larry Cox, kritiserte det amerikanske rettssystemet for å være rasistisk. Da TV-kanalen Democracy Now avsluttet sin livesending utenfor fengslet var det til tonene av Billie Holidays låt Bitter Fruit: «Southern trees bear strange fruit, Blood on the leaves, Blood at the root, Black bodies swinging in the Southern breeze, Strange fruit hanging from the poplar trees…» – med referanse til den utstrakte bruken av lynsjing av svarte i sørstatene helt fram til 1960-tallet.

Det er nå fire måneder siden jeg første gang skrev om saken i Dagsavisen. Jeg har vært medlem av Amnesty nesten halvparten av livet mitt. Selv måtte Troy tilbringe halvparten av sitt liv på death row. Vi har hatt to svært ulike livsløp, men selv om han nå er død, er jeg fremdeles Troy Davis. Det er vi alle. For den uretten som rammet ham er fremdeles satt i system og den vilkårligheten som kjennetegner det amerikanske rettssystemet kan i prinsippet ramme enhver. Men noen er mer utsatt enn andre. Som Holidays låt beskriver, så har blodet fra lynsjingene rent dypt ned i den amerikanske mulden og blitt institusjonalisert – It‘s a strange and bitter crop – og fortsetter å skape hat og splittelse i samfunnet.

Kampen mot dødsstraff og rasisme slutter ikke med Troy.

Teksten ble publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 30. september 2011.

Troy Anthony Davis tilbrakte halvparten av sitt liv på death row i Georgia. Da jeg sammen med gamle Amnesty-kolleger og en ny generasjon av unge aktivister holdt vake utenfor den amerikanske ambassaden kvelden og natten før henrettelsen, gikk det opp for meg at jeg selv har vært aktiv i Amnesty nærmere halvparten av livet mitt. Det er to svært ulike livsløp – ett i fangenskap og ett i frihet.

Troy tilhører et segment av befolkningen som bærer på en vond og dramatisk historie og i dag er blant de mest utsatte gruppene i det amerikanske samfunnet. Svarte i USA har en svakere rettssikkerhet enn hvite. De er oftere utsatt for menneskerettighetskrenkelser som dødsstraff, fattigdom og manglende tilgang til grunnleggende helsetilbud enn hvite. Dødens politikk har en hudfarge og den er svart: I forhold til befolkningsandel har et overveldende flertall av fanger i amerikanske fengsler minoritetsbakgrunn. Statistikk viser at det oftere gis dødsdommer i saker med hvite ofre enn i saker med svarte. Selv har jeg hatt det privilegium å vokse opp i et land som er trygt og hvor det aldri har vært et spørsmål om det var råd til å ta seg utdanning, gå til legen og langt mindre bli utsatt for statsautorisert drap.

Til tross for disse forskjellene har Troy og jeg noe felles. For ham var det alltid viktig at saken handlet om mer enn bare ham selv. Kort tid før han døde skrev han til Amnesty:

“The struggle for justice doesn’t end with me. This struggle is for all the Troy Davises who came before me and all the ones who will come after me. I’m in good spirits and I’m prayerful and at peace. But I will not stop fighting until I’ve taken my last breath.”

Han, jeg, et økende antall amerikanere og mennesker verden over har i denne vanskelige tiden stilt oss spørsmålet om det amerikanske rettssystemet klarer å ivareta menneskerettighetene til sine egne borgere. Vi spør om prinsippet om at man skal betraktes som uskyldig til det motsatte er bevist etterleves i et land som siden 1973 har henrettet 1267 personer, ifølge Death Penalty Information Center. Vi spør også om dette som antakeligvis er et av de største justismord i nyere amerikansk rettshistorie kunne hendt noen vi selv kjenner og er glad i. Derfor er vi alle Troy Davis, og derfor skal hans historie fortsette å engasjere.

Tallene tale er paradoksal i lys av USAs maktposisjon som den eneste gjenværende supermakten i verden etter annen verdenskrig. Saken ble fordømt av Europarådet og har dessuten vært samtaletema under høynivåmøtet i FN denne uka. Troy Davis storesøster Martina Correia uttalte følgende til Democracy Now kort tid før henrettelsen: – USA er det eneste siviliserte landet som fremdeles henretter sine egne borgere, samtidig som vi prediker om menneskerettigheter andre steder i verden.

Benjamin Todd Jealous, leder for organisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) fulgte opp: – Det er vanskelig for resten av verden å se oss som en forkjemper for menneskerettigheter når ting som dette kan skje her.

Amnesty USAs direktør Larry Cox raste og sørget da Troys død var et faktum. Det er ikke ofte offisielle talspersoner for Amnesty regelrett sier at de skammer seg over sitt eget land. Cox kritiserte også rettssystemet for å være rasistisk. Henrettelsen ble av Troys egen advokat, Thomas Ruffin, betegnet som ”legalisert lynsjing” med referanse til de brutale og omfattende likvideringene av svarte fra slutten av 1700-tallet til 1960-tallet. Mer enn 3400 svarte ble tatt av dage på den måten fra 1882 til 1968.

Selv om lynsjing nå er forbudt i de fleste delstater, finnes det ikke en føderal lov mot det. Rasistisk motiverte drap skjer fremdeles. Paradoksene står i kø: Samme kveld som Troy døde ble også en hvit mann, Lawrence Russell Brewer, henrettet i Texas for drapet på James Byrd Jr. i 1998. Drapet, som ble utført av tre hvite rasister i fellesskap, hadde klare lynsjelignende trekk. Byrd ble bunnet fast til en lastebil med kjetting hvoretter de tre kjørte av gårde med han over en asfaltert vei til han døde. Restene av liket som var mishandlet til ugjenkjennelighet ble dumpet utenfor en svart menighet. Det er ikke bare rettssystemet som er rasistisk – hele det amerikanske samfunnet trenger å ta et oppgjør med den historien som skaper rasediskriminering overordnet sett. Konfliktlinjene mellom minoritet og majoritet må viskes ut. Svaret på rasisme, hatkriminalitet og drap er ikke å ta flere liv. Amnesty protesterte selvfølgelig også mot denne henrettelsen.

Kampen mot dødsstraff var det som gjorde at jeg som 17-åring engasjerte meg i Amnesty da en venninne ba meg signere en underskriftinnsamling mot dødsstraff i USA på gymnaset. Derfra var veien kort til våkenetter utenfor den amerikanske ambassaden, av og til i 20 kuldegrader, som da Karla Faye Tucker ble henrettet i Texas i 1998. Da jeg forleden snakket med Amnestys gamle Ungdom for Amnesty-leder og tidligere styremedlem, Tone Wærstad, sa hun: ”Jeg husker veldig godt den natten – følelsen av å være en mindre da hun ble henrettet. Alle som kom til fots og til og med i drosjer for å delta etter å ha sett oss på Dagsrevyen. Alle de som bodde i nærheten som tilbød oss hjemmet sitt som varmestuer. Det var en veldig trist natt, men engasjementet varmet. Dere må ha lykke til med aksjonen, om ikke annet kan det bety noe for den det gjelder. Det er jo noe av det Amnesty handler om tross alt.”

Ja, dette er kjernen i vårt arbeid – å søke trøst hos nye og gamle Amnesty-venner i triste stunder som dette, men også å ha en samlingsplass hvor man kan kanalisere sitt engasjement. Det kan ta et halvt liv, som det gjorde for Troy Davis. Det kan kanskje ta et helt liv, til min generasjon går av med pensjon. En ting er i hvert fall sikkert: Støtten til dødsstraff er på retur i USA, takket være mange menneskers harde arbeid. Saken til Troy har slått så harde sprekker i systemet at det har begrenset levetid. Han ba oss om å fortsette, og det kommer vi til.

 Anne Bitsch er tidligere styremedlem i Oslo Amnesty og kvinnekoordinator i Amnesty International Norge. Teksten ble publisert på www.amnesty.no den 23. september 2011.

Da den 42 år gamle afroamerikaneren Troy Anthony Davis torsdag morgen ble spent fast til en briks og injisert med dødbringende gift, skjedde det til tross for voldsomme protester i hele verden.

– Støtten til dødsstraff er på et historisk lavnivå, uttalte Kathryn Hamoudah fra Southern Centre for Human Rights som var blant de mange som hadde samlet seg utenfor Georgia Diagnostic and Classification State Prison i morgentimene.

Rettferdig system?
Selv om undersøkelser viser at størsteparten av den amerikanske befolkningen de siste ti årene har vært for dødsstraff, spår ledende kommentatorer at drapet på Davis kan ha endret noe.

”Striden om dødsstraffen skjer nå i offentligheten, på grasrotnivå, og fornuften seierer over følelsen. I debatten er behovet for sikkerhet begynt å veie tyngre enn behovet for avslutning. Amerikanerne spør ikke så mye om hvorvidt en enkelt fange bør drepes, men om systemet med dødsstraff overhode er rettferdig”, skrev redaktøren for det politiske nyhetsmagasinet Slate, Dahlia Lithwick, kort tid før henrettelsen var et faktum.

Saken er en av de mest høyprofilerte i nyere amerikansk historie og har engasjert folk som ellers er for dødsstraffen. Tidligere leder for den amerikanske etterretningstjenesten FBI, William S. Sessions, og den tidligere guvernøren i Texas (historisk sett en av de mest aggressive statene når det kommer til praktisering av dødsstraff), Mark White, var blant de som ba Georgias parole board og USAs høyesterett om å benåde Davis.

Mange mener at saken er et eksempel på at systemet feiler og at man ikke lenger kan være sikker på at uskyldige ikke drepes.

Også på Twitter og Facebook var det en voldsom trafikk i løpet av natta: ”Kjære Georgia. Skal dere drepe en uskyldig mann for å ’bevise’ at mord er feil? Lykke til med det” og “Hva skjedde med prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist?” skrev noen. Mange siterte også filosofen Voltaire på at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig straffes. Hashtagene #TroyDavis og #TooMuchDoubt var blant de mest aktive i hele verden i Troy Davis’ siste timer.

På verdensbasis ble det samlet mer enn en million underskrifter og i Norge har mer enn 32.000 mennesker signert den seneste aksjonen. Aktivister samlet seg utenfor den amerikanske ambassaden i Oslo langt ut i de små timer natt til torsdag og fulgte den nervepirrende utviklingen.

Bare minutter før den planlagte henrettelsen besluttet Georgias parole board å se på saken igjen, men avslo, hvoretter USAs høyesterett grep inn og forlangte utsettelse. Resultatet kjenner vi, men det er svært uvanlig at føderale myndigheter forsøker å overstyre delstatsmyndighetene, noe som tyder på en endring i holdningen til dødsstraff, også på høyere politisk nivå.

Utviklingen snur
I mer enn 30 år har de fleste stater i USA praktisert dødsstraff, men nå snur utviklingen.

- De siste årene har det vært flere profilerte saker hvor man har fryktet at uskyldige har blitt dømt. Etter at DNA-testing de siste 15-20 årene har blitt mer utbredt, er det flere saker som har vist seg å være ubegrunnede. Det har ført til en følelse blant folk flest om at systemet vårt begår mange feil, forteller Brian Evans, som leder Amnestys amerikanske kampanje mot dødsstraff, til amnesty.no

Han trekker spesielt frem delstaten Illinois hvor tjue mennesker siden 1973 har blitt løslatt etter at det har fremkommet bevis om deres uskyld. I mars avskaffet guvernør Pat Quinn (Demokratene) dødsstraff og omgjorde dessuten dødsdommene for de 15 innsatte som satt på ”death row”.

Dermed skrev delstaten seg inn i rekken av stadig flere som går bort fra å henrette borgerne sine. De siste to årene har også New York, New Jersey og New Mexico avskaffet dødsstraff.

På store deler av 1980- og 1990-tallet har debatten om dødsstraff i et menneskerettslig og moralsk perspektiv nesten ligget død i USA. Mange mennesker har ment at det bare er rettferdig at de mest hardbarkede draps- og voldtektsmenn skal bøte med livet for uretten de har begått mot sine ofre og deres familier. Øye for øye, tann for tann.

Uskyldig dømt
Men så skjedde det noe. En gruppe journaliststudenter og en avis fikk utviklingen til å snu i Illinois. I 1999 ble Anthony Porter løslatt etter å ha sonet 15 år i fengsel. Han var uskyldig dømt for drapene på Marilun Green og Jerry Hillard. Det var på hengende håret. Hans henrettelse skulle ha funnet sted 48 timer senere.

Allerede i november 1998 avholdt Center on Wrongful Convictions fra Northwestern University i Chicago en konferanse hvor 29 innsatte på ”death row” deltok. Deres historier ga et ansikt til livet som innsatt og de prosedyremessige feilene som ligger latent i ethvert system som idømmer dødsstraff.

Da avisen Chicago Tribune senere samme år avslørte enda flere saker som skapte bekymring om justismord og at uskyldige kunne bli henrettet, var folks interesse og rettferdighetssans vakt. Med Porters løslatelse noen måneder senere hadde snart ikke myndighetene noe valg. Dødsstraff ble gjenstand for debatt, og dens fremtid er vaklende.

I tillegg til avskaffelsene i Illinois, New York, New Jersey og New Mexico viser tall fra Death Penalty Information Center at antallet nesten er halvert det siste tiåret. I 1999 ble 98 personer straffet med døden, mens tallet i 2010 hadde dykket til 46.

Omgjort til livstid
Daværende guvernør George Ryan skal åpent ha sagt at systemet ikke fungerte, blant annet på grunn av tvungne tilståelser, upålitelige vitner og inkompetente forsvarsadvokater.

Det har ikke vært noen henrettelser i Illinois siden 1999. Debatten om dødsstraff i Illinois har pågått siden, blant annet under ledelse av president Barack Obama som i sin tid som senator arbeidet iherdig for at avhør skulle videofilmes. Da Ryan gikk av i 2003 omgjorde han dødsdommer til livstid for 164 fanger.

- Det er en klar tendens til at denne utviklingen gjelder i hele landet. De fleste delstatene har nå innført ubetinget livstid, og det har ført til færre dødsdommer. Som organisasjon tar ikke Amnesty stilling til spørsmålet om hvorvidt livstid kan være en menneskerettighetskrenkelse, men vi er sterkt kritiske til at mindreårige idømmes dette, utdyper Evans.

Farmasøytindustrien slår tilbake
I tillegg til at flere dødsdommer omgjøres til livstid enn før, utsettes også flere. Noen spekulerer i at det skyldes at selve henrettelsene koster mye penger.

En dose gift koster litt under $400, og man må alltid ha en ekstraforsyning klar i tilfelle avlivningen ikke går som planlagt. Anslag viser at Florida kan spare hele $ 51 millioner dollar om man omgjør dødsdommer til livstid.

Andre årsaker til at dødsstraffen er på retur kan være at delstatene har lite giftforråd. I California måtte for eksempel den planlagte henrettelsen av Albert Greenwood Brown i fjor utsettes fordi leverandøren av ett av de tre giftstoffene som skulle brukes til sprøyteavlivningen ikke kunne skaffe forsyninger før etter nyttår.

Siden henrettelser i USA i større grad enn tidligere foregår ved hjelp av giftinjeksjon, kan problemene med forsyning bli større også i fremtiden. Dødsstrafftilhengere beskylder det farmasøytiske firmaet Hospira for med vilje å ha trenert produksjonen av barbiturater som brukes ved henrettelser.

Hospira har på sin side avvist denne beskyldningen, men har samtidig sagt at barbituratene de produserer skal brukes til å redde liv og må brukes i tråd med spesifikasjonene. «Vi støtter ikke bruken av preparatet til henrettelser», het det i et brev som firmaets direktør Kees Groenhout sendte til myndighetene i Ohio i fjor.

Folkemeningen snur
Selv om tendensen i stor grad har vært at motstanden mot dødsstraff har økt på grunn av bekymringen for justismord og manglende prosedyremessig rettssikkerhet – altså ikke at det prinsipielt er galt at staten skal slå folk ihjel – tyder likevel noe på at folkemeningen er i ferd med å snu, også her.

En undersøkelse blant befolkningen i California slo nylig fast at 63% av de spurte var for at de 712 personene som for tiden soner på ”death row” skal få omgjort sine dommer til ubetinget livstid og ilegges erstatningskrav til ofrenes familier.

Om delstaten følger folkekravet kan de spare 1 milliard dollar over en femårsperiode – noe som kommer godt med etter at finanskrisen og den økende arbeidsledigheten har forårsaket et budsjettunderskudd som for tiden beløper seg til ca. 13 milliarder dollar, ifølge Death Penalty Information Center.

Praktisering av dødsstraff er en kostbar affære. Appellprossesene krever høyt kvalifiserte advokater, forklarte Kathryn Hamoudah fra Southern Centre for Human Rights til tv-kanalen Democracy Now som kjørte livesending i forbindelse med henrettelsen av Troy Davis utafor fengslet i Jackson, Georgia.

Leder for Amnesty USA, Larry Cox, la til at dette ikke er et argument organisasjonen bruker i sitt arbeid mot dødsstraff, som alltid har vært en prinsippsak, men at det utvilsomt betyr mye for mange amerikanske skattebetalere.

Det var en tydelig berørt og trist Amnestyleder som delte sine tanker etter at Troy Davis ble erklært død torsdag morgen.

– Jeg skammer meg over landet mitt, men vi kommer til å stå på for å få et annet land. Folkets vilje vil seire og vi vil kjempe for at ingen skal gjennomgå det samme som Davis-familien gjennomgikk. På samme måte som slaveriet var nødt til å se sin avslutning, slik vil også dødsstraffen avskaffes en dag, sa Cox blant annet til Democracy Now.

FAKTA OM USA OG DØDSSTRAFF

• 34 stater i USA har dødsstraff i dag. Hver delstat har sine egne lovgivninger. I unntakstilfeller kan USAs høyesterett omstøte dødsdommer.

• Stadig flere dødsstraffdommer omgjøres til livstid. Senest har Illinois, New York, New Jersey og New Mexico avskaffet dødsstraffen.

• På verdensplan har mer enn 65% av alle land avskaffet dødsstraffen.

• Troy Davis ble henrettet kl 05.08 natt til torsdag, norsk tid. Han er den 52. personen som har blitt henrettet i Georgia siden delstaten gjeninnførte dødsstraffen i 1983. Amnesty har aksjonert for Davis siden 2007.

Artiklen ble publisert  på www.amnesty.no den 23. september 2011.

For et par uker siden ba stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) kvinner som ikke ønsker å gjennomføre sine svangerskap om å vise lite grann solidaritet med ufrivillig barnløse. Han mener at det hadde vært en fin gest å redusere ventetida for de som venter på adopsjon. I stedet for å vente opp til hele tre år kunne kvinner passende stille sine livmødre til disposisjon – det er tross alt bare skarve 9 måneder det er snakk om. En liten pris å betale, syns jeg. Hvorfor ikke også be frivillig barnløse heteroseksuelle par stille opp på spleiselaget?

Abortmotstanden i KrF er ikke en kuriøsitet man kan trekke overbærende på skuldrene av fordi partiet ellers fører en stueren politikk. Retten til liv (ikke kvinnens, men det ufødte) står øverst på partiprogrammet. Ledende politiske skikkelser i partiet gir menneskerettigheter for de levende vikeplikt, enten det er av hensyn til «det ufødte liv» eller nasjonens overlevelse.

I 2006 varslet Anita Apelthun Sæle omkamp om abortloven fordi hun mente at Norge framover vil ha for få hender til å re opp senger. I vår gjorde hun comeback på høyresidens Oslo Symposium hvor hun paradoksalt nok snakket om frihet. En frihet kristne, men ikke muslimer, slår ring om. Men i deres regnestykke kjøres nasjonalisering av livmoren i front og kvinner reduseres til et middel – enten som lydige fødemaskiner eller til å ivareta lavtlønte omsorgsyrker.

Politiske kommentatorer deler i disse valgkamptider ut gode terningkast til KrF-leder Knut Arild Hareide. Om det er fordi han tilhører den liberale fløyen i partiet er ikke godt å vite, men kommentatorkorpset gjør klokt i å holde et våkent øye med hans politiske lederskap.

I partiprogrammet forsvarer KrF «enkeltmenneskets unike egenverdi» og erklærer at mennesker «aldri må reduseres til et middel for å oppnå noe annet». Men om Hareide ikke klarer å parkere personer som Kjell Ingolf Ropstad eller Anita Apelthun Sæle – som vil innskrenke kvinners rett til å forvalte sin egen reproduksjon – har partiet liten troverdighet som «verdiparti».

Det krever politisk tyngde å lede et parti med medlemmer som peker fingre av andre religioner, men selv strever med egne fundamentalistiske innslag.

Publisert i spalten Radikale Røster i Dagsavisen den 2. september 2011.

They dress in short skirts, high heels and short tops. They paint their lips red. And the world over, they now take to the streets with clenched fists and banners with slogans such as: “Do not tell us how to dress. Tell men not to rape!” and “Believe it or not. My short skirt has nothing to do with you.”

It started in Toronto as a protest against police officer Michael Sanguinetti’s statements that women should avoid dressing up as “sluts” if they do not want to be subjected to sexual abuse. Since then, the protests have spread like wildfire, first to large parts of the United States and Canada. In the last couple of months “the sluts” have also marched in the streets of Copenhagen, Stockholm and Oslo. In July, “the sluts” will march in Reykjavik, while a march is planned in Helsinki in August.

It has been a long time since an issue has mobilized people so widely and across borders. Globalization and the spread of social media have fuelled the protests. Although there are large differences between North American and Nordic sexual cultures and how the police and judiciary handles rape, there is also a growing concern in the Nordic countries about how the police and legal system handle rape. The United Nations shares this concern. Norway, Sweden, Denmark and Finland have all been criticized by the United Nations Committee on the Elimination of Discrimination of Women for a lack of protection of and legal safeguards for rape victims.

Finland provides the poorest protection
In 2008, Amnesty International published the report Case Closed: Rape and Human Rights in the Nordic Countries, which mapped the institutional challenges for the Nordic states’ human rights obligations to prevent, investigate and sentence rape. Amnesty International concluded that Finland, which at the time did not have a national plan to combat violence against women and did not define sex with a defenceless or intoxicated person as rape, provided the poorest protection for victims of rape. In Finland, sentences for aggravated rape average 35.5 months. In Sweden, the equivalent figure is 70 months. In Norway, the police rarely talk about the victims’ clothing, but this is not the case in Finland. Police Sergeant Marja Vuento made headlines a few years ago when she said that women should wear less revealing clothing and not get quite so drunk when going out. Vuento and others who agree with her can expect to be challenged during the planned SlutWalk in Helsinki in early August. Since Vuenta made this comment, Finland has introduced the called-for plan of action on violence against women and changed its sex crime legislation. The rape of defenceless and intoxicated persons is now punishable as rape rather than as sexual exploitation.

Stereotypes about sexuality
Last year, Helena Jokila defended her doctoral thesis in law Consent Against One’s Will and the Price of Undue Trust. The Legal Constructions of Knowledge in Finnish Sexual Crimes. Her findings suggest that the language used to describe sexual crimes in Finnish criminal law and court cases are influenced by stereotypes and prejudices about the nature and sexuality of women. These stereotypes are not included in the written reasons for the verdicts, but the identities of the victim and the accused and the context of the rape nevertheless seem to determine the perception of legal and illegal sexual behaviour. According to Jokila, a major problem with the Finnish criminal law is that it defines rape on the basis of violence and intimidation while more subtle forms of coercion are ignored. Jokila calls for a stronger focus on perpetrators and on how rape can be seen as a breach of trust.

Lack of consent
When the Oslo police in May presented a report on reported rapes in which they concluded that there is an increasing tendency for rape victims to engage in sexual experimentation and be highly intoxicated, they were sharply criticised. While some thought it should be possible to talk about women’s responsibility for preventing rape, for example by limiting risky behaviours like intoxication, others argued that there was too much focus on the victim’s behaviour rather than on the perpetrators’ responsibility and consensual sex.

Political advisor at Amnesty International Norway, Patricia Kaatee, believes that the lack of effective police investigations is an obstacle to the legal protection of victims of rape. “The Oslo police’s easy acceptance of the high percentage of dropped charges in rape cases is a concern”, says Kaatee. She notes that the Director of Public Prosecutions and the government-appointed Committee on Rape documents obvious weaknesses and deficiencies in police investigations of rape cases. “There are several examples of cases that lie dormant for several months, witnesses are not questioned, and the police fail to request medical documentation from the Rape Crisis Centres.

The government has not followed the Committee on Rape’s recommendation that a special unit for investigations of sexual crimes (SEPOL) should be created. The jury system, which has been criticized for being prejudiced against rape victims, is being debated these days after a government-appointed committee last year was commissioned to examine whether the jury’s lack of justification in criminal cases may be in conflict with the European Convention on Human Rights (ECHR). The committee is split down the middle. On questioning, the Ministry of Justice and the Police says that it is unclear when one might expect a decision on the future of the jury system.

Raped and dropped
In Denmark, rape victims also struggle in their encounters with the police and legal system. Denmark has one of Scandinavia’s lowest reporting rates - almost half of the Norwegian reporting rate - and researchers have documented that the police have prejudices about women who report a rape. In Camilla Laudrup and Helle Rahbæks investigation of the police handling of rape cases, an informant in the police said, “When you go out and talk to witnesses, you discover that she danced on the tables and pulled off her clothes at the pub. It does not justify her being raped, of course not. But her conduct was a major contributing factor to giving these guys certain hopes and expectations.”

According to Amnesty International Denmark, rape cases are often dropped due to insufficient evidence if a suspect claims that the sex was consensual and the parties already know each other. Amnesty International believes that it is a violation of human rights that so large a proportion of reported cases never come to trial. In contrast to Finnish and Norwegian law, Danish law does not consider forced sex with an intoxicated or defenceless person to be rape. Forced sex in these cases is considered to be a form of sexual assault and carries a lower sentence, and the law only applies if the forced sex occurs between people who are not married. “In practice this means that someone can rape their spouse with impunity if the spouse cannot defend themselves, for example due to intoxication”, says Stinne Lyager Bech in Amnesty International Denmark. They recommend that the legislation be amended so that it is evident that the starting point for the legislation is the protection of the victim’s right to sexual self-determination.

The Danish Penal Code § 227 also allows a penalty reduction if the victim and the perpetrator marry each other or enter a registered partnership after the rape. The same is true when a couple remains married or partnered after a rape. Two years ago, the Danish Minister of Justice asked a so-called Sentencing Advisory Panel (strafferådet) to evaluate this section, but there is little momentum in the case, according to Bech.

Challenges remain in several Nordic countries in relation to the prevention, investigation and sentencing of rape. The SlutWalks are both a sign that girls and women throughout the world demand to be able to dress as they want and claim their sexuality on their own terms, and a reaction to the institutional issues related to the police and legal system’s handling of rape.

The article was published by The Nordic Gender Institute (NIKK) on July 7th 2011. This is an English translation written by NIKK.